Hvordan lage partisjoner i Ubuntu

For å kunne installere et operativsystem på datamaskinens harddisk og kunne lagre og lese data både på den og på eksterne stasjoner, er det nødvendig å gjøre noen forberedelser. I dette innlegget vil vi se hvordan du lager partisjoner i Ubuntu.

Selv om mange stasjoner allerede følger med en partisjon konfigurert og formatert med et filsystem vil sannsynligvis ikke tjene våre formål for å installere Ubuntu må vi derfor slette den og installere det vi trenger.

Hvordan lage partisjoner i Ubuntu. hva du trenger å vite

Det første du må huske på er at det ikke kan gjøres endringer på partisjonen der operativsystemet vi bruker befinner seg. Endringene må gjøres fra et annet operativsystem hvis vi har det installert, fra et operativsystem som kan kjøres fra flyttbare medier eller fra en Linux-distribusjon designet for å utføre reparasjoner.

For å si det enkelt, hvilken som helst lagringsenhet som kan skrives til kan vilkårlig deles inn i enheter mindre enn eller lik enhetens totale størrelse. Hver divisjon kalles en partisjon og for å motta data må den formateres med et filsystem. Linux-distribusjoner kan få tilgang til partisjoner som er tilordnet Windows, men Windows trenger et spesielt program for å se innholdet i partisjoner som bruker Linux-kompatible filsystemer.

Tidligere kunne du bare opprette et begrenset antall partisjoner, men denne begrensningen er ikke lenger der, og det er mulig å lage dem for spesifikke bruksområder som for eksempel lagring av personopplysninger.

Vi sa at hver partisjon er tildelt et filsystem, dette er en spesiell måte å organisere og lagre informasjon på. Partisjoner med forskjellige filsystemer kan eksistere side om side på samme enhet.

Disse filsystemene De lagrer dem ikke bare, de inkluderer også informasjon om attributtene deres, som navnet deres, plassen de opptar og tilgangstillatelser.. Den bygger også en indeks over innholdet og deres plassering slik at operativsystemet kan finne dem.

I teorien er det mulig å endre filsystemet til en partisjon uten å miste dataene, selv om det anbefales å lage en sikkerhetskopi, formatere partisjonen med det nye systemet og deretter kopiere den på nytt.

De mest populære filformatene er:

• FAT32: Opprinnelig brukt av Windows, forblir den gyldig på bærbare lagringsenheter som flash-stasjoner og minnekort. Dessuten, hvis Linux er installert på en moderne datamaskin, vil den automatisk opprette eller be brukeren om å lage en liten partisjon i dette formatet for systembruk i tilfelle manuell installasjon.
• NTFS: Det er filsystemet som Windows krever for installasjonen. Den er også ideell for bruk på eksterne harddisker fordi den kan fungere med stasjoner som er større enn FAT32 og kan leses og skrives naturlig av både Windows og Linux. Mac-er kan lese innhold fra harddisker i dette formatet, men de krever at tilleggsprogramvare er installert for å skrive til dem.
• HFS +: Det er det opprinnelige filformatet til Mac-er.
• Ext2/3/4: Annerledes generasjoner av det opprinnelige Linux-filsystemet. Ext4 er den mest brukte, selv om andre distribusjoner foretrekker xfs eller Btrfs. Både Windows og Mac krever ekstra programvare for å lese den.
• btrfs: Det er den mulige etterfølgeren til Ext4 som mainstream-formatet på Linux siden det kan håndtere mye større lagringsenheter.
• XFS: Filsystem opprettet på 90-tallet for UNIX og senere portert til Linux. Hovedfunksjonen er at den holder styr på endringer, noe som letter gjenoppretting i tilfelle feil.
• Swap: Det er ikke et ordentlig filsystem, men snarere et sted hvor RAM midlertidig lagrer informasjon som du ikke bruker.

MBR eller GUID

Hvis du gikk gjennom andre opplæringsprogrammer, eller prøvde å bruke noen verktøy for å lage installasjonsmedier, kan du ha kommet over konsepter som utvidede partisjoner eller partisjonsstil. Hvis enheten du skal partisjonere skal kobles til en relativt moderne datamaskin (5 år eller mindre) vil du ikke ha noe problem med å lage mer enn 4 partisjoner, selv om det å installere en Linux-distribusjon manuelt bare vil være litt mer komplisert. Men du kan alltid la den manuelle installatøren ta seg av alt.

Jo flere partisjoner det er på en stasjon og jo flere filer disse partisjonene inneholder, jo mer nødvendig er en metode som lar oss raskt finne det vi leter etter.

MBR og GPT er to standarder for å lage partisjonstabeller. det vil si en liste over eksisterende partisjoner på hver enhet inkludert deres eksakte fysiske plassering i lagringsenheten.

Husk at inndelingen i partisjoner er noe virtuelt, i den virkelige verden er lagringsenheten partisjonert i disker delt inn i spor delt inn i sektorer.

Annen relevant informasjon er om partisjonen inneholder et operativsystem med en bootloader eller bare lagrer data.

GPT overgår MBR ved at det ikke bare kan håndtere større lagringsstasjoner, men det tar forholdsregler for å sikre at data kan gjenopprettes i tilfelle de ved et uhell blir slettet eller tapt på grunn av fysisk skade på stasjonen.

Hvis du kommer over en stasjon som er formatert med en MBR-tabell, vil du se to typer partisjoner: Primær og utvidet.

• Den primære partisjonen den brukes til å lagre operativsystemet og oppstartslasteren. Det vil være den datamaskinen går til etter å ha fullført de første kontrollene. Det kan være opptil 4, men bare én vil være aktiv om gangen.
• Den utvidede partisjonen dette er et programvaretriks for å komme rundt grensen på 4 primære partisjoner. Det er et område hvor vi kan lagre en tredje type partisjon kjent som en logisk partisjon.
• logisk partisjon: Det er en partisjon opprettet innenfor det utvidede partisjonsområdet som kan inneholde et operativsystem, men aldri være en aktiv partisjon. Dette betyr at hvis vi ønsker å logge på et operativsystem som er vert på en av disse partisjonene, må vi først gå gjennom bootloaderen som er installert på en av de primære.

Opprette partisjoner i Ubuntu

I Ubuntu har vi flere alternativer for å lage partisjoner, både med et grafisk grensesnitt og fra kommandolinjen. Noen av de grafiske verktøyene er:

• Det avanserte partisjonsverktøyet: Det er en del av Ubuntu-installasjonsprogrammet og vises når vi velger å gjøre partisjoneringen for forhåndsinstallasjon manuelt.
• Disk-appen: Klar til bruk og tilgjengelig når som helst ettersom den er installert som standard.
• Gparted-partisjonsredigereren: Det kan installeres fra depoter eller brukes som om det var en Linux-distribusjon fra en dvd eller flash-stasjon.

Disk-applikasjonen har ikke mange alternativer, så jeg anbefaler å installere Gparted. Distribusjonene avledet fra Ubuntu med KDE-skrivebordet inkluderer deres eget verktøy som, selv om det har et annet grensesnitt, er veldig likt bruken av Gparted. Du finner den ved å skrive inn partisjoner i søkemenyen.

Opprette partisjoner under installasjonsprosessen.

Etter å ha valgt språk, tastaturoppsett og installasjonstype vil Ubuntu spørre om Ubuntu vil dele stasjonen med andre operativsystemer. Deretter Vi kan velge den automatiserte eller manuelle prosessen. Med den automatiserte prosessen trenger vi bare å bruke en glidebryter for å velge hvor mye plass som skal tilsvare hvert operativsystem.

I manuell modus må vi lage følgende partisjoner:

• EFI: Reservert for systembruk. Den må være mellom 100 og 500 MB i størrelse
• rotpartisjon:  På minst 20 MB vil den bruke Ext4-formatet, og det vil være der operativsystemet er installert.
• Swap:  Obligatorisk bruk på datamaskiner med mindre enn 4 GB RAM og valgfritt på datamaskiner med mer minne.

Det er mulighet for å opprette en egen partisjon for /Home-mappen, som er der dataene til programmene som er installert av brukeren, filene som er lastet ned fra Internett og dokumentene lagres. Dette er nyttig fordi du kan installere operativsystemet på nytt uten å miste informasjon.

Fremgangsmåten er den neste:

1. Klikk på stasjonen som vi skal jobbe med.
2. Hvis denne enheten hadde partisjoner, satte vi pekeren på hver av dem for å velge den og deretter på skiltknappen -.
3. Vi setter pekeren på skiltet +
4. Vi angir størrelsen på partisjonen uttrykt i MB.
5. Siden det ikke er noen grense for opprettelsen av primære partisjoner, lar vi denne delen være som den er. Samme med plasseringen.
6. I rullegardinmenyen for bruk velger vi EFI for den første og Ext4 for den andre.
7. Når vi oppretter Ext4-partisjonen vil den be oss om å definere et monteringspunkt. Vi skriver / for å indikere at det er en rotpartisjon.
8. Vi trykker på knappen for å lage partisjonen.

Husk at når du har opprettet partisjonen, må vi trykke på +-tegnet igjen for å lage den neste. I rullegardinmenyen for bruk finner vi alternativene for å lage en swap-partisjon eller en separat /home-partisjon.

Når opprettelsesprosessen er fullført, kan vi fortsette med installasjonen.

Gparted

Med dette verktøyet er prosedyren som følger:

1. Vi velger enheten vi skal jobbe med i øvre høyre del av menyen.
2. Hvis det er opprettet partisjoner, plasserer vi musepekeren på hver enkelt og med høyre knapp velger vi å slette eller formatere den.
3. Hvis vi vil lage en ny partisjon, plasserer vi pekeren der den indikerer et tomt rom og med høyre knapp velger vi Ny.
4. I vinduet som åpnes fullfører vi målingen uttrykt i MiB. 1 MiB tilsvarer 1049 MB. Det første Google-resultatet når du søker etter ekvivalensen er en kalkulator.
5. Så velger vi filsystemet. Du trenger ikke å fylle inn de andre parameterne.
6. Når vi er ferdige klikker vi videre Legg til.
7. Klikk på knappen med hakesymbolet for å bruke alle operasjonene.